|
|
|
|
|
Aftenposten, 19.sep. 2015 |
Maren Ørstavik |
|
Kraftfull Kaufmann, blek Bocelli
|
|
Andrea Bocelli blekner mot Jonas Kaufmanns Puccini.
Med crossoverplater og popstjerne-estetikk sprenger både Andrea Bocelli og
Jonas Kaufmann seg ut av de klassiske båsene. Men Puccini skiller klinten
fra hveten, og Bocelli når ikke opp.
Jonas Kaufmann er en av
operaverdens absolutte yndlingstenorer om dagen, og ikke uten grunn. Med en
enorm, varm stemme og ustoppelig sans for det dramatiske får han enhver arie
til å låte som om det gjelder liv eller død - noe det ikke helt sjelden gjør
i det heftige repertoaret han for tiden er mest hjemme i, som Verdi, Puccini
og Wagner.
Fantastisk intens
Men han er likevel ikke for fin
for å ta det ned et hakk. Fjorårets innspilling av lettbeint musikk fra
1930-tallets operetter og filmer var et klart frieri til mindre
operafrelste, selv om hverken musikken eller fremføringen viste noe i
nærheten av bredden i Kaufmanns musikalske evner.
Det gjør derimot
årets utgivelse. The Puccini Album er en fantastisk intens innspilling av
flere av de mest kjente (og noen mindre kjente) ariene fra Giacomo Puccinis
(1858-1924) operaer.
Kaufmann tømmer det han har i hver eneste arie,
i briljant og kontrollert samspill med Santa Cecilia-orkesteret. Det er
bølgende emosjoner og heftige utbrudd rundt enhver sving, men dirigent
Antonio Pappano lar sjelden Kaufmann bevege seg utenfor det troverdige. Det
låter følelsesladet, men ikke sentimentalt; dramatisk, men ikke overspilt.
Kaufmanns lune klang - langt mindre skinnende enn Pavarotti-aktige
heltetenorer - gjør innspillingen til interessant lytting også for dem som
allerede har sine favoritt-utøvere i Puccini-repertoaret.
Bocelli
blekner I sammenligning med slikt blir crossover-yndling Andrea Bocelli
ganske blek. Som den ukjente prinsen Calaf i Puccinis siste og ufullendte
opera Turandot låter han anstrengt og spinkel - ikke minst i Calafs
glansnummer ”Nessun Dorma”, tenorrepertoarets kanskje mest kjente arie.
Bocellis vakre, men mye mindre stemme kommer til kort både i frasering,
dramatisk uttrykk og musikalske formgivning, og han blir regelrett utsunget
av sopran Jennifer Wilson.
Men det er kanskje meningsløst å
sammenligne med Kaufmann. Bocelli, med over 80 millioner solgte plater, har
en stor fanskare utenfor den klassiske kretsen som kommer til å lytte til
denne innspillingen helt uavhengig av om det finnes andre som kan gjøre det
bedre. Lyttingen er heldigvis ikke helt bortkastet.
Rette og mindre
rette elementer
Bocelli får en god del ut av Calaf med det han har
til rådighet - han gjør ham stillere og mer mystisk, med en sympatisk
usikkerhet som fort blir borte hos større sangere. Zubin Mehta og Orquestra
de la communitat Valenciana skaper dessuten en fin, følsom atmosfære som
ikke overkjører Bocelli som hovedperson.
Men la det være klart: der
hvor Kaufmanns Puccini viste en sanger i sitt rette element, viser Bocellis
Puccini det motsatte. Selv hardnakkede Bocelli-fans vil nok ikke anse dette
som et høydepunkt.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|