Aftenposten, 19.sep. 2015

Maren Ørstavik

Kraftfull Kaufmann, blek Bocelli

Andrea Bocelli blekner mot Jonas Kaufmanns Puccini. Med crossoverplater og popstjerne-estetikk sprenger både Andrea Bocelli og Jonas Kaufmann seg ut av de klassiske båsene. Men Puccini skiller klinten fra hveten, og Bocelli når ikke opp. Jonas Kaufmann er en av operaverdens absolutte yndlingstenorer om dagen, og ikke uten grunn. Med en enorm, varm stemme og ustoppelig sans for det dramatiske får han enhver arie til å låte som om det gjelder liv eller død - noe det ikke helt sjelden gjør i det heftige repertoaret han for tiden er mest hjemme i, som Verdi, Puccini og Wagner. Fantastisk intens Men han er likevel ikke for fin for å ta det ned et hakk. Fjorårets innspilling av lettbeint musikk fra 1930-tallets operetter og filmer var et klart frieri til mindre operafrelste, selv om hverken musikken eller fremføringen viste noe i nærheten av bredden i Kaufmanns musikalske evner. Det gjør derimot årets utgivelse. The Puccini Album er en fantastisk intens innspilling av flere av de mest kjente (og noen mindre kjente) ariene fra Giacomo Puccinis (1858-1924) operaer. Kaufmann tømmer det han har i hver eneste arie, i briljant og kontrollert samspill med Santa Cecilia-orkesteret. Det er bølgende emosjoner og heftige utbrudd rundt enhver sving, men dirigent Antonio Pappano lar sjelden Kaufmann bevege seg utenfor det troverdige. Det låter følelsesladet, men ikke sentimentalt; dramatisk, men ikke overspilt. Kaufmanns lune klang - langt mindre skinnende enn Pavarotti-aktige heltetenorer - gjør innspillingen til interessant lytting også for dem som allerede har sine favoritt-utøvere i Puccini-repertoaret. Bocelli blekner I sammenligning med slikt blir crossover-yndling Andrea Bocelli ganske blek. Som den ukjente prinsen Calaf i Puccinis siste og ufullendte opera Turandot låter han anstrengt og spinkel - ikke minst i Calafs glansnummer ”Nessun Dorma”, tenorrepertoarets kanskje mest kjente arie. Bocellis vakre, men mye mindre stemme kommer til kort både i frasering, dramatisk uttrykk og musikalske formgivning, og han blir regelrett utsunget av sopran Jennifer Wilson. Men det er kanskje meningsløst å sammenligne med Kaufmann. Bocelli, med over 80 millioner solgte plater, har en stor fanskare utenfor den klassiske kretsen som kommer til å lytte til denne innspillingen helt uavhengig av om det finnes andre som kan gjøre det bedre. Lyttingen er heldigvis ikke helt bortkastet. Rette og mindre rette elementer Bocelli får en god del ut av Calaf med det han har til rådighet - han gjør ham stillere og mer mystisk, med en sympatisk usikkerhet som fort blir borte hos større sangere. Zubin Mehta og Orquestra de la communitat Valenciana skaper dessuten en fin, følsom atmosfære som ikke overkjører Bocelli som hovedperson. Men la det være klart: der hvor Kaufmanns Puccini viste en sanger i sitt rette element, viser Bocellis Puccini det motsatte. Selv hardnakkede Bocelli-fans vil nok ikke anse dette som et høydepunkt.